Jeg har filmet alene i 18 dager i temperaturer fra minus 26 til minus 37 i Nordvestpassasjen i Canada. Stort sett krisp tørr luft.
Kameraer: SONY PMW P3 og SONY PMV 100.
Jeg har jeg gjort meg følgende erfaringer mht kamera, kameratrekk, varme, kondens, etc.
– Både søker og Lcd-skjerm ga spøkelsesliknende bilder etter kort tid utendørs. Dette gjorde fokus basert på det blotte øye nærmest til en umulighet.
Søkeren ble fort et offer for kondens om jeg pustet i nærheten av den.
Markingen funket imidlertid utmerket.
Det samme gjorde Autofokuspullknappen på PMV 100.
På P3 brukte jeg kun manuell optikk.
– Etter å ha brukt kameratrekk beregnet på iskalde omgivelser i begynnelsen (Porta Brace bobletrekk med lommer for varmeelementer), gikk jeg helt bort fra alle former for trekk og kameraoppvarming, da
dette medførte økte kondensproblemer og gjorde det problematisk å håndtere kamerafunksjonene (iskalde hender da det var komplisert å bruke fingervanter inni trekket).
Hadde vi vært et team med to eller tre bak kamera, ville jeg kanskje vurdert dette annerledes, men det var minst problemer å forholde seg til et nakent kamera.
– Batterikapasiteten var ikke noe problem. SONY BP-U60 batteriene holdt i 2-3 timer i standby og kunne spille halvannen time (timeplapse) i opptak med bilde på lcd-skjermen.
Ekstra batterier hadde jeg liggende i lommer inntil kroppen.
Videobatteriene var i en klasse for seg når det gjaldt kapasitet i forhold til stillbildebatteriene, som konket ut myyyye raskere.
– Det jeg fryktet mest før turen var kondensproblemer.
Jeg var innstilt på å holde kameraene i minusgrader under hele oppholdet, men etter å ha testet et tips fra stillbildefotograf Øystein Søbye, tok jeg kameraene inn i varmen hver ettermiddag.
Tipset var å sette hvert enkelt kamera ned i en stor pose mens de var ute, knyte en solid knute på toppen med plastposen full av luft.
Deretter var det bare å ta ”ballongen” inn i varmen, la den stå et par timer, og når posen ble åpnet kunne jeg trekke ut et tørt kamera uten antydning til kondens.
FOTTØYERFARINGER:
– Størrelsen er avgjørende
Du kan ha verdens varmeste sko / støvler, men er de ikke minst to nummer større enn det du vanligvis bruker, vil du fryse.
– Ull og silke
Rett på foten, i ett eller to lag avhengig av tykkelse på sokken, funker ull godt som gull. En tynn silesokk innerst topper opplevelsen !
– Varmesåler
Oppladbare såler som kan stilles på to fosrkjellige temperatuer kan funke, men uten psykostore størrelser på støvlene, kan de fort gjøre mer ugagn enn nytte da de bygger mye under foten.
Jeg testet ut ThermaCell sin såler. De fungerte til en viss grad, men gjorde det for trangt i innerskoen til at jeg brukte de mer enn tre dager.
– Varmeposer
Jeg har prøvd to ulike typer som begge aktiveres ved risting.
De er til en viss grad formbare, men det er noe med å føre et element ned i skoene som trykker på foten på uvante steder…
– Nesnalabber kontra scooterstøvler
Mine Canadaproduserte Baffinstøvler – med garantert komforttemp ned til minus 80, funket sånn passe. de er beregnet på passivitet; hvis du står stille, eller er i minimal bevegelse.
Men de er potte tette, puster null og niks, og har du først blitt svett på beina, er det ikke lenge før du blir kald.
Oppholdets minst tåfrosne mann brukte Nesnalbber.
Med mindre en skal oppholde seg i nærheten av åpent vann eller bevege seg på glatt underlag, setter jeg en hundrings på høyskaftede nesnalabber med en tykkvevd bomullsgamasj, om en skal holde seg skikkelig varm på tærne i isklade omgivelser i mange timer.
Lars Nilssen
