Vi som driver innen sjangeren naturdokumentar og klassisk naturfilm, må hele tiden ta stilling til om det vi gjør “er riktig”. Skal vi forenkle arbeidet ved å bruke tamme dyr eller dyr i fangenskap? Skal vi manipulere planter og dyr i naturen til å oppføre seg slik dreieboka sier, og skal vi i så fall være tydelige i rulletekstene på at opptakene er gjort under kontrollerte eller manipulerte forhold?
Sist dette spørsmålet ble aktualisert var i forbindelse med serien på fem tyskproduserte programmer under tittelen “Nordisk villmark”, som ble sendt søndager på NRK1 i tidsrommet 3. sept. – 8. okt. 2012.
Flere av våre medlemmer har kommentert situasjoner fra filmene, der dyrene enten helt åpenbart befant seg i fangenskap eller var manipulert på annen måte. Dette ble aldri opplyst, hverken i kommentaren, på bildene eller i rulletekstene. Selve serietittelen ga seerne et entydig inntrykk om at dette var ”ekte vare”.
Et par eksempler: I programmet fra Norge ble gaupa viet en del oppmerksom-het. Denne var filmet i en innhegning på Langedrag. I det svenske programmet var familiebildene av elg (ku med kalv) filmet i innhegning. I programmet ble det gitt inntrykk av at dette var ville dyr, noe som for seerne også skaper inntrykk av et krevende og godt gjennomført arbeid fra fotografenes side.
Det er knyttet flere viktige utfordringer til bruken av tamme og manipulerte dyr. Mange profesjonelle naturfilmere bruker betydelige ressurser i form av tid og penger på å skildre ville dyr under naturlige forhold i sitt rette element. Alle som har jobbet mye med ville dyr vet at de som regel oppfører seg annerledes ute i naturen enn de gjør i fangenskap. Seerne vil også ha et annet utbytte av filmopptakene når de er sikre på at dette er dyr i ekte villmark under naturlige forhold.
Både norsk naturfilm, og ikke minst norsk naturfotografi, har regelmessig opplevd praksis og episoder som tydelig har brutt med de allment aksepterte, etiske normene, og som har satt sinnene i kok. Mange oppfatter det som problematisk når fotografer og produsenter utgir sine prosjekter for å ha vært mer krevende enn de faktisk har vært. Seerne vil også føle seg snytt når sannheten avsløres.
Å filme dyr i innhegning og presentere dem som ville, fortoner seg på samme måte som doping i idretten. Det er urettferdig, ukollegialt og konkurransevridende overfor de som sliter med å sikre opptak av de samme dyrene i vill tilstand. Det er en kvalitativ, dokumentarisk forskjell på opptak av ville og tamme eller manipulerte dyr. Redaksjonene har ansvar for å fremstille dette riktig.
Hvis vi skulle foreslå noen grunnleggende kjøreregler for bruken av tamme og manipulerte dyr i filmproduksjoner, ville disse være de viktigste:
– Programmets kommentar skal ikke skape et falsk eller feilaktig inntrykk av at dyrene er ville, eller at opptakene er gjort under spesielt krevende forhold, når de ikke er det.
– I kommentar, rulletekst eller på annen måte skal det opplyses når opptak er gjort under kontrollerte forhold, i innhegninger osv, spesielt i tilfeller der det kan oppstå tvil om ektheten. Opptak i makro- og mikroområdet, av insekter og liknende, må kunne godtas gjort under kontrollerte forhold uten særskilt opplysning om det, med mindre dokumentariske hensyn tilsier noe annet.
– Ville dyr skal ikke påføres ekstra påkjenninger og lidelser i forbindelse med produksjoner av naturdokumentar og klassisk naturfilm.
– Dyr skal ikke drepes for underholdningens eller filmproduksjonens skyld, med mindre det er relevant for innholdet
(f.eks. slakting som ville blitt gjennomført uansett).
– Filmer innen sjangeren naturdokumentar skal være underlagt samme krav til dokumentarisk ekthet og tydelighet som andre dokumentarproduksjoner, når ikke annet blir opplyst i sendesammenhengen.
Disse temaene har vi regelmessig oppe til diskusjon i Norsk naturfilmforening.
Vi anser det som vesentlig at de som deltar i produksjoner av norske dokumentarfilmer har klare tanker om etikk og moral. Formuleringer om dette er nedfelt i formålsparagrefen til Norsk naturfilmforening, som omfatter den profesjonelle og halvprofesjonelle delen av naturfilmprodusentene her i landet.
Vi ser frem til å følge opp disse temaene sammen med NRK, blant annet i møter der en dialog om disse spørsmålene kan resultere i en felles forståelse av kjøreregler og redaksjonelle retningslinjer. De samme kravene til redaksjonell integritet må også stilles når programmer kjøpes inn fra utlandet.
Med vennlig hilsen
Norsk Naturfilmforenings ved styret
Tor Bollingmo
leder